Intervju med Zen


Dette intervjuet med den bergensbaserte gatekunstneren Zen stod på trykk i gatemagasinet Megafon i november. Når du kjøper Megafon er du med å støtte vanskeligstilte, siden halvparten av salgssummen går til selger. I tillegg til at bladet har spennende artikler og spalter, har Mot Veggen en tosider i hvert nummer.

Hvem er du?
– Jeg er 26 år, har gått kunstskole og kunsthøyskole her i Bergen.

Hvor lenge har du drevet med gatekunst, og når startet du i Bergen?
– Jeg begynte med tagging og graffiti på barneskolen, gatekunst har vært en glidende overgang derifra, men jeg tenker på mars 2011 som den siste starten i rekken av mange starter. Det var også da jeg for alvor begynte i Bergen, da jeg begynte å kalle meg Zen.

Hvorfor valgte du navnet Zen?
– Jeg ville ha et navn å strekke meg etter. Jeg er flink på meditasjon i perioder, men klarer aldri å få skikkelig rutine i det. Å male eller tegne er for meg en meditativ aktivitet, og så har zen-buddhisme mye ved seg som jeg kjenner igjen i bildene mine. Det skal for eksempel ikke forstås, men heller være noe man sanser på samme måte som musikk, fremfor å ha en forhåndsbestemt agenda. Og så viser den hvor jeg kommer fra, hiphop-kulturen som fortsatt er en slags grunnstein i meg. Det en populær teori om at det som gjør zen-hagene så avslappende er selve mellomrommet mellom steinene. De negative feltene i mye av det jeg lager er like viktige som de positive.

Har du noen gang blitt oppdaget mens du har jobbet med å få verkene dine opp i bybildet? 
– Det har hendt at jeg har blitt observert av tilfeldig forbipasserende, men ingen har brydd seg foreløpig.

Har du fått andre tilbakemeldinger på det du lager?
– De kommer stort sett fra andre gatekunstnere eller gatekunstinteresserte. Til tross for en ganske modig graffiti-/gatekunstplan, opplever jeg ikke noe særlig debatt i media, hverken her eller i resten av landet. Dette har nok å gjøre med at vi til tross for en del aktivitet her i byen, ikke er tydelig differensiert fra de plakatene man alltid har sett i øyekroken på gaten. Kanskje vi må gjøre noe mer provoserende for å bli lagt merke til.

I sommer holdt du kurs i wheatpaste [teknikk hvor man limer opp kunsten] for unge i Bergen. Hvordan tror du neste generasjon gatekunst kommer til å være?
– Det var i hvert fall en lovende gjeng som dukket opp på kurset. Gatekunst og institusjonskunst nærmer seg hverandre, og jeg tror vi vil se en del mer av institusjonen i det offentlige rom fremover, noe i hvert fall jeg ville satt pris på. Jeg håper gatekunst blir en arena med mange ulike uttrykk hvor man ikke nødvendigvis må si noe politisk. En stor andel av befolkningen har en kreativ produksjon i skissebøker og på blogger. Jeg håper flere blir bevisste hvor godt det føles å få disse tingene opp i stort format utendørs. IRL.