Anmeldelse av Dolks "Wildlife" i BT


Dolket i hjertet
Når Dolk ikke er selvmytologiserende er han intetsigende.

Det første som møter deg på Galleri S.E. i Kalfaret er et bilde av en soldat som bærer på en død kamerat som utelukkende består av fargerike tagger og den store hvite påskriften «R.I.P.» Klarere kan ikke Dolk si det – gatekunsten er død, i alle fall har han gitt opp å gi den nytt liv.

«Wildlife» er Dolks første galleriutstilling i Bergen, men han har tidligere hatt et soloshow i Oslo, samt flere i internasjonale gallerier – i tillegg stilte han med en håndfull stenciler på utstillingen BGO 1 på Bergen kunstmuseum i 2010. «Wildlife» består av flere nye verk. De fleste er på lerret, men utstillingen inneholder også installasjoner: En moskus står triumferende i et pengehav over to knuste spilleautomater – en «Goldrush» og en «Jackpot 2000» – muligens som et bilde på hvordan kunstneren selv har smadret seg vei fra gaten og inn i kunstgallerienes hundretusenkronersklasse.

Det er egentlig ironisk at Dolk er så insisterende på å tilhøre den institusjonaliserte kunstverdenen, for det virker ikke som om han vet hva han skal gjøre der. «Wildlife» består av altfor mange pene, intetsigende bilder i tiltalende farger; enkel og prangende trofékunst man kan henge på sine altfor store hvite vegger. Verkene er på sitt beste når de spiller på Dolks gatekunstrøtter – Jesus som bretter ut skjorten i Supermann-positur og avslører det korsformede rammeverket bak lerretet spiller på stencilteknikkens perforering; en installasjon hvor en hund voldtar R2D2 fra Star Wars lokker frem smilet med det uventede nikket til Dolks gamle stencil med samme motiv.

Inkluderingen av gamle motiv i stencilform er ikke lett å forstå i gallerisammenheng. Her finner du Che Guevara (sist sett på Strandkaiterminalen), de krasjende bilene (Skottegaten), solsikkevanneren (I glass og ramme på Utekontaktens hus ved Bystasjonen) og granatparet (Finnegan’s). Det blir  mer interessant når de samme motivene blir presentert på lerreter hvor stencilteknikken har blitt speilvendt: Motivet er kuttet rett ut av bildet.

I Lars Hilles gate dukket det denne uken opp en stencil av en dolk på gul bakgrunn, innrammet av en treramme som var limt rett opp på muren. Den er et morsomt spill på Dolks relativt ferske rolle som galleriyndling, den er rykende aktuell, og ikke minst kan folk se den når de vil helt til den forsvinner. Som et humoristisk overraskelsesmoment med flere lag er den et bedre verk innen sjangeren som Dolk tross alt fortsatt opererer i.

Gatekunsten er ikke død, men Dolks utgave av den er det.

Utstillingen står på Galleri S.E. i Bergen.
Anmelder: Walter N. Wehus. Fra Bergens Tidende  lørdag 31. august.