Riv driten ned!

Dette er ikke innrammingen til femti tusen kroner. Den vil trolig se bedre ut.
Byrådet i Bergen har bevilget 50.000 kroner til å ramme inn ti av Dolk sine gamle stensiler i bergensgatene. Det er en fryktelig dårlig idé av flere grunner.

  1. Bergen skal bli Nordens gatekunsthovedstad. Det er faktisk vedtatt av Byrådet. Da er det mye mer spennende ting man kan bruke pengene på enn å mimre om gamle dager. Det finnes allerede én innrammet Dolk-stensil i Bergen, så det er ingen fare for at Dolk skal gå i glemmeboken med det første. 
  2. Det er meningen at gatekunst skal forsvinne. Noe holder bare noen dager, andre ting får leve noen måneder, mens atter andre overlever i årevis. Selvsagt er det bittert når noen lømler tagger over yndlingsverket ditt, når Vegvesenet maler over stensilen under broen eller når noen rett og slett stjeler det. Men slik er det. Uken etter dukker det kanskje opp noe helt fantastisk på samme sted. Med gatekunst må du rett og slett vente og se.
  3. Dolk har selv sammenlignet det å ramme inn stensilene med å putte dem i respirator.
  4. Er det Dolks estetiske verdi som gjør at stensilene hans skal vernes? Eller er det bare fordi han har valgt å stille ut i gallerier? Det er klart at internasjonal anerkjennelse fører til høye priser, men gjør dét verkene hans noe bedre enn for eksempel Aram, Argus, John_xc eller Muskelpust? Om tre år, når for eksempel Muskelpust går for sekssifrede summer, skal de rammes inn også?
  5. Satt på spissen: Dolk har lovet å male i Bergen igjen. Bør han ta en telefon til kommunens innrammingstjeneste først, så de kan følge etter ham og konservere den med det samme?
Nå virker det som om Mot Veggen har en greie mot Dolk. Men hei, vi liker fyren! Jada, vi sablet ned utstillingen hans i Bergens Tidende og nå unner vi ham ikken noen skarve rammer engang. La det likevel være sagt: Bergens gatekunstscene ville ikke vært så levende uten inspirasjonen fra Dolk, og han er en dyktig kunstner som lager pene ting. Vi har et trykk selv. Det matcher sofaen. Men å ramme inn gatekunst er en dårlig idé uansett hvem som er kunstneren. 

Gatekunsten i Bergen er så levende fordi det gamle har forsvunnet for å gi rom til det nye. Kobl gamlingene av respiratoren og inn med det nye! Inn med RC, Habitus, Muskelpust, Melis, John_xc, Yatzy, Zen, Argus, Rita, Stank, Barnslig, IDZ, Insurrectionize, Kider, Patl og alle de andre.

Anmeldelse av Dolks "Wildlife" i BT


Dolket i hjertet
Når Dolk ikke er selvmytologiserende er han intetsigende.

Det første som møter deg på Galleri S.E. i Kalfaret er et bilde av en soldat som bærer på en død kamerat som utelukkende består av fargerike tagger og den store hvite påskriften «R.I.P.» Klarere kan ikke Dolk si det – gatekunsten er død, i alle fall har han gitt opp å gi den nytt liv.

«Wildlife» er Dolks første galleriutstilling i Bergen, men han har tidligere hatt et soloshow i Oslo, samt flere i internasjonale gallerier – i tillegg stilte han med en håndfull stenciler på utstillingen BGO 1 på Bergen kunstmuseum i 2010. «Wildlife» består av flere nye verk. De fleste er på lerret, men utstillingen inneholder også installasjoner: En moskus står triumferende i et pengehav over to knuste spilleautomater – en «Goldrush» og en «Jackpot 2000» – muligens som et bilde på hvordan kunstneren selv har smadret seg vei fra gaten og inn i kunstgallerienes hundretusenkronersklasse.

Det er egentlig ironisk at Dolk er så insisterende på å tilhøre den institusjonaliserte kunstverdenen, for det virker ikke som om han vet hva han skal gjøre der. «Wildlife» består av altfor mange pene, intetsigende bilder i tiltalende farger; enkel og prangende trofékunst man kan henge på sine altfor store hvite vegger. Verkene er på sitt beste når de spiller på Dolks gatekunstrøtter – Jesus som bretter ut skjorten i Supermann-positur og avslører det korsformede rammeverket bak lerretet spiller på stencilteknikkens perforering; en installasjon hvor en hund voldtar R2D2 fra Star Wars lokker frem smilet med det uventede nikket til Dolks gamle stencil med samme motiv.

Inkluderingen av gamle motiv i stencilform er ikke lett å forstå i gallerisammenheng. Her finner du Che Guevara (sist sett på Strandkaiterminalen), de krasjende bilene (Skottegaten), solsikkevanneren (I glass og ramme på Utekontaktens hus ved Bystasjonen) og granatparet (Finnegan’s). Det blir  mer interessant når de samme motivene blir presentert på lerreter hvor stencilteknikken har blitt speilvendt: Motivet er kuttet rett ut av bildet.

I Lars Hilles gate dukket det denne uken opp en stencil av en dolk på gul bakgrunn, innrammet av en treramme som var limt rett opp på muren. Den er et morsomt spill på Dolks relativt ferske rolle som galleriyndling, den er rykende aktuell, og ikke minst kan folk se den når de vil helt til den forsvinner. Som et humoristisk overraskelsesmoment med flere lag er den et bedre verk innen sjangeren som Dolk tross alt fortsatt opererer i.

Gatekunsten er ikke død, men Dolks utgave av den er det.

Utstillingen står på Galleri S.E. i Bergen.
Anmelder: Walter N. Wehus. Fra Bergens Tidende  lørdag 31. august.

Jæla fønni

Dolk har en utstilling på Galleri S.E.

Den er ikke spesielt severdig.

Resten av anmeldelsen står i dagens Bergens Tidende. Kanskje den til og med kommer på nett etterhvert, og da legger vi den her.

Kommer nok ikke på nett, så vi la den her.


Dolk stiller ut Wildlife

Ett av bildene på utstillingen: "Comfort Zone" av Dolk, 160 x 250 cm. 
30. august åpner Dolk sin første separatutstilling i Bergen på Galleri S.E. Utstillingen har fått tittelen Wildlife, og er en blanding av tradisjonelle bilder og installasjoner.

Det er langt fra første gang Dolk har befatning med den velfriserte delen av kunstverdenen. I 2010 stilte han ut stensilene sine på Bergen Kunstmuseum som en del av utstillingen BG01. Samme år var han å finne på et galleri i Brooklyn sammen med M-City.

Året etter holdt han en salgsutstilling på Oslo-galleriet OSL Contemporary. Den gangen fortalte han Bergensavisen at han så etter et egnet lokale i Bergen for en utstilling. Og nå har han altså funnet det.

En salgsutstilling med Dolk-originaler fordrer et publikum med dype lommebøker. Hver eneste gang Dolk legger ut nummererte trykk for salg forsvinner de i løpet av kort tid. Originalverk vil trolig ligge rundt 30.000 kroner og oppover, uten at vi vet om noe anslag denne gangen. 

Flere lesere har tatt kontakt og fortalt at vi bommet med en null. Prisene vil muligens ligge på 150-200.000 kroner.

At det finnes en "gatekunst-boble" i kunstmarkedet som kommer til å sprekke når som helst virker mer og mer usannsynlig. Verk av Dolk har vært kostbare siden midten av 2000-tallet, og kommer til å beholde verdien også i fremtiden – med opp- og nedturer på lik linje med andre kunstneres vekslende anerkjennelse.

Ville vi gitt 30.000 kroner – eller 150.000 for den saks skyld – for et Dolk? Du, vi sparker oss fremdeles fordi vi unnlot å kjøpe originalen til dette for 6000,- da vi hadde sjansen. Kanskje en moskus ville gjort seg i stuen din?

Faksimile fra BT 15. august.


Utstillingen på Galleri S.E. vil stå frem til 3. november. Det er gratis adgang.

Living Decay - dokumentar om Dolk & Pøbel


I 2008 fikk italienske Davide Fasolo følge Pøbel og Dolk mens de lagde gatekunst i Lofoten. Resultatet er denne dokumentarfilmen.

 - Jeg har gjort alt selv, og har ikke vært fornøyd med resultatet før nå. Jeg ønsket å fortell en historie om maling og måker, spray og skyer, landskap og tomme hus ute i intet. Gatekunst og natur. Dolk og Pøbel lager kunst på forlatte hus, mens naturen lager sin egen kunst. Jeg ønsket å skape noe som viste dette, sier Fasolo til bt.no.

Dolks første soloutstilling

8. september til 15. oktober kan du få med deg Dolk sin første soloutstilling på galleriet OSL Contemporary i Oslo. Der vil du blant annet kunne se ti nye stensiler på lerret.

Under ser du pressemeldingen fra Handmade Posters, som står for salget av Dolk-trykk og -originaler:


OSL Contemporary has the pleasure to present Dolk's first solo exhibition. In this show he takes the step from the street and into the gallery space. The exhibition will include 10 new stencil works on canvas.

Dolk's career began in 2003 and he has already risen to be considered a part of the international elite within the street art movement. Through the years, he has worked side-by-side with the best of his contemporaries and has painted in most of the large urban environments of Europe, Australia and the USA.

Dolk begins his process by identifying an idea, a personal insight, or a socio-political commentary and then develops the visual concept to the point that he can create a stencil. He makes numerous sketches, and then deconstructs the image to identify the different layers, of which stencils are then cut out of cardboard. Dolk explores the street environment to identify a facade that suits the image, returning at night to execute the work. The street art works have, by definition, an ephemeral quality. One doesn't know when they will disappear from their setting, and many images have been painted over or defaced.

Dolk's works for the gallery setting lose this ephemeral nature, as the stencil is applied to canvas. His street images are executed rapidly to avoid detection, whereas the works on canvas require a longer preparation. In the studio, he uses a special technique to create an aged patina to the canvas before applying the stencil, giving these works a unique character. With this exhibition, DOLK moves into a new phase, where the "art" segment of the concept "street art" takes precedence. In his works on canvas DOLK doesn't abandon his identification with the street; he uses, however, more traditional formats to express his personal ideals and social criticism.

Street-Art and Graffiti are movements that started with teenagers operating within the underground milieu in the USA, spreading rapidly to an international platform that continues to develop, 40 years after its inception. The Street-Art esthetic is closely tied to urban culture and the mark-making tradition of graffiti. An "of the moment" confrontation with social issues, personal expressions against authority, and immediacy are attributes now identified as elements within contemporary art development.

The work of Keith Haring and Jean-Michel Basquiat is considered central to the historical recognition of a global street-art culture. From the moment they, together with Daze, A-One and several others, transferred their images to canvas, contemporary art took a new direction. Haring and Basquiat struggled with the identification of their work with graffiti, a classification that, for a period of time, hindered their recognition and acceptance by the artistic establishment. This attitude gradually shifted, confirmed most recently by the recent "Art in the Streets" exhibition at MOCA, Los Angeles.

Street-art touches those that wouldn't usually go to an art gallery. The work evokes immediate reactions and the art-form has been used to communicate with the masses. The thematic debate is current and lively and there has been a conscious choice to stand separate from the established art milieu. This has given the artists opportunities to experiment with creative processes and techniques. Anyone can spray paint on a wall, but only a select few artists have the talent to give their work the extra dimension necessary to set their own creative trail. With this exhibition, DOLK confirms his status among these few.

Dolk has carried out several site-specific commissions, among them Halden Penitentiary in 2010. He is currently included in the group exhibition OUTSIDE IN, NuArt Stavanger, and is one of the participating artists in NHH's "Capitalism" project and the simultaneous painting of Handelshoyskolen this autumn.
For vår del skulle vi gjerne sett Dolk ute av galleriene og tilbake på bergensgatene. Nå er det bare to av stensilene hans som ikke er tagget ned eller fjernet.

Tirsdag: Om Dolk på Hordaland kunstsenter

Klokken 19.00 på tirsdag 12. april kan du høre Linda Myklebust snakke om gatekunst og Dolk. Hordaland Kunstsenter skriver på sine hjemmesider:
"I sin masteroppgave Gatas Tekstur – Dolks relasjonelle billedkultur studerer Linda Myklebust det populærkulturelle fenomenet gatekunst, både som visuelt uttrykk og som kulturelt symptom.



Myklebust har fokusert spesielt den bergensbaserte gatekunstneren Dolks verk, og hennes analyser viser at disse verkene står i et uløselig forhold til omgivelsene. Verkene blir en del av gatas tekstur og den urbane veggen betinger verkenes eksistens.
Selv om gatekunsten har tilhørighet til byrommet blir den også tatt inn i kunstinstitusjonen, der den stilles ut og bevares sammen den kunsthistoriske kanon. Myklebust reflekterer over hvilken innvirkning denne institusjonelle forvaltningen har på en uttrykksform som tradisjonelt har status som uavhengig og ikke-kommersiell. 
Presentasjonen holdes på norsk.
Linda Myklebust er utdannet kunsthistoriker fra Universitetet i Bergen våren 2008. Etter endt utdannelse arbeidet hun i to år som formidlingskonsulent ved Rogaland Kunstmuseum i Stavanger.  I dag bor Myklebust i Oslo, der hun jobber som lærervikar i ungdomsskolen, samt vikarierende foreleser og eksamenssensor i kunsthistorie ved NISS - Nordisk Institutt for Scene og Studio.