Avskjedsintervju med JohnXC

Gatekunstneren JohnXC pensjonerer aliaset sitt, og er på vei mot en annen type uttrykk. Vi fikk stille ham noen spørsmål om hva han har gjort, om han er fornøyd, og hvor han er på vei.


Why is it over for JohnXC?
– There are several reasons not to maintain the name. As you know, it was never my objective to have a ”known” name, but the outcome has been positive. Being known has opened up for a wider involvement and to come in touch with some of the other street artists in Bergen. It has also given me the opportunity to encourage some of our younger artists out there, which I think is very important and positive. The things I have become involved with through being johnxc will not be affected by the loss of the name. The name has gained a public face, and it seems strange to me to stand behind a mask that is no longer there. I might as well be me. I will do some murals in the style of johnxc, but as myself.

– I have also come to feel bored of the work I have been doing. It lacks progression. I mean, how many more drippy portraits should I make? I’ve made over 300 of these puppies in the last two years. I’m not the type of artist who starts working in one style and then churns it out forever. For me that lacks a certain dare or creative adventure. One needs to be brave and always look to fail. johnxc has become too easy for me.

Will you continue making art?
– The work I am going to start making this coming spring I could not have done as johnxc. The fact is that there are things I never could get away with making under that name. johnxc is limited, and I wish to return to the unknown. Anonymous means, “without any name acknowledged”. At least for a time I wish to return to this state. I imagine that this anonymous state will change the longer this project runs. Since the new project has 'name' and because I have some idea of the eventual direction I see this work taking, the 'name' will become known. I do like the idea that this new character is out there, but if you do come across it you will not know it as “mine”.

In what direction are you heading artistically?
I can’t say anything about what we are coming to do. I can say that where I would like to go and what I feel I would like to do next does not make any true sense as the character johnxc. The ideas I have are of a different personality and a different system of working. The new cycle of work demands a new actor – or maybe actors. What I’m saying may not make any logical sense, but then all sense is not logical.

Are you happy with what you’ve accomplished with JohnXC?
– I am very happy about the work under the name of johnxc. I am very grateful to a whole group of people. What have pleased the most are the relationships I have gained, the stories people have given to me during this period. I am content that the people around me have found value in the art I have been making. This is a rare and rich reward.

All the best to you.
– See you in the next life. Hehe ;)

Les også:


Intervju med Zen


Dette intervjuet med den bergensbaserte gatekunstneren Zen stod på trykk i gatemagasinet Megafon i november. Når du kjøper Megafon er du med å støtte vanskeligstilte, siden halvparten av salgssummen går til selger. I tillegg til at bladet har spennende artikler og spalter, har Mot Veggen en tosider i hvert nummer.

Hvem er du?
– Jeg er 26 år, har gått kunstskole og kunsthøyskole her i Bergen.

Hvor lenge har du drevet med gatekunst, og når startet du i Bergen?
– Jeg begynte med tagging og graffiti på barneskolen, gatekunst har vært en glidende overgang derifra, men jeg tenker på mars 2011 som den siste starten i rekken av mange starter. Det var også da jeg for alvor begynte i Bergen, da jeg begynte å kalle meg Zen.

Hvorfor valgte du navnet Zen?
– Jeg ville ha et navn å strekke meg etter. Jeg er flink på meditasjon i perioder, men klarer aldri å få skikkelig rutine i det. Å male eller tegne er for meg en meditativ aktivitet, og så har zen-buddhisme mye ved seg som jeg kjenner igjen i bildene mine. Det skal for eksempel ikke forstås, men heller være noe man sanser på samme måte som musikk, fremfor å ha en forhåndsbestemt agenda. Og så viser den hvor jeg kommer fra, hiphop-kulturen som fortsatt er en slags grunnstein i meg. Det en populær teori om at det som gjør zen-hagene så avslappende er selve mellomrommet mellom steinene. De negative feltene i mye av det jeg lager er like viktige som de positive.

Har du noen gang blitt oppdaget mens du har jobbet med å få verkene dine opp i bybildet? 
– Det har hendt at jeg har blitt observert av tilfeldig forbipasserende, men ingen har brydd seg foreløpig.

Har du fått andre tilbakemeldinger på det du lager?
– De kommer stort sett fra andre gatekunstnere eller gatekunstinteresserte. Til tross for en ganske modig graffiti-/gatekunstplan, opplever jeg ikke noe særlig debatt i media, hverken her eller i resten av landet. Dette har nok å gjøre med at vi til tross for en del aktivitet her i byen, ikke er tydelig differensiert fra de plakatene man alltid har sett i øyekroken på gaten. Kanskje vi må gjøre noe mer provoserende for å bli lagt merke til.

I sommer holdt du kurs i wheatpaste [teknikk hvor man limer opp kunsten] for unge i Bergen. Hvordan tror du neste generasjon gatekunst kommer til å være?
– Det var i hvert fall en lovende gjeng som dukket opp på kurset. Gatekunst og institusjonskunst nærmer seg hverandre, og jeg tror vi vil se en del mer av institusjonen i det offentlige rom fremover, noe i hvert fall jeg ville satt pris på. Jeg håper gatekunst blir en arena med mange ulike uttrykk hvor man ikke nødvendigvis må si noe politisk. En stor andel av befolkningen har en kreativ produksjon i skissebøker og på blogger. Jeg håper flere blir bevisste hvor godt det føles å få disse tingene opp i stort format utendørs. IRL.

En prat med Dilom

Tidligere i år trykket gatemagasinet Megafon dette intervjuet med graffitimaleren Dilom, som blant annet står bak måke-graffitien på Sentralbadet. Husk å kjøp Megafon hver måned, blant annet har Mot Veggen en fast to-siders spalte i bladet. Og halvparten av femtilappen bladet koster, går til selgeren.

Hvor lenge har du drevet med graffiti?
– Siden 2001. Det var i Bulgaria, men min første piece i Bergen var i 2003. Jeg har alltid hatt en forbindelse til Bergen, og har tegnet her mange ganger mellom 2003 og 2011, da jeg bosatte meg her.

Har du noen kunstutdannelse?
– Nei, det er litt talent og masse trening.

Måker ser ut til å ha en stor plass i graffitien din. Hva er det med de fuglene som gjør at du liker dem?
– Generelt liker jeg å tegne både forskjellige bokstaver, karikaturer, og litt realistiske ting også iblant. Men måkene har blitt en gjenkjennelig ting hos meg. Jeg er en sjø-gutt, og de to byene mine Burgas – i Bulgaria – og Bergen ligner på hverandre: De ligger begge ved kysten, og det er alltid måker overalt. Jeg liker måkene også fordi de er alltid sultne, og de er noen frekke fugler som vet hva de vil.

Du er med i Bergen graffiti komité. Hvem er dere, og hva gjør dere?
– Vi er fem medlemmer: Stephan Markin (Bares), Slava Matisic (Nemesis), Dino Dikic (Bek), Rune Svendsen (Jedi) og meg. Gjennom vår innsats, anbefalinger og kompetanse skal vi bidra til å gjøre Bergen til et kraftsenter for graffiti og gatekunst. Vi samarbeider med Bergen kommune, og følger graffitiplanen deres. Blant annet har vi et mål om å øke kvaliteten både blant amatører og profesjonelle. Vi vil ha vegger for lovlig graffiti i hvert byområde, og dele ut en årlig graffitipris. Du kan besøke nettsiden bergengraffiti.com for mer info og bilder.

Du holder også kurs i graffiti for ungdom, i regi av Bergen kommune. Hvordan er det?
– Jeg gir en innføring i graffitibokstaver, karikaturer, generelle regler om komposisjon, fargebruk og så videre. Nivået på kursene er forskjellig. Noen kan tegne godt for alderen sin, noen er allerede vant til å tegne bokstaver, mens andre trenger litt mer hjelp. Jeg tilpasser meg nivået til elevene for å gi dem mest mulig kunnskap og erfaring. Det er ikke mulig å lære graffiti på noen uker, men det er en bra begynnelse. På kurset jeg har nå er det til og med en jente.

Hvordan vil du beskrive graffitimiljøet i Bergen?
– Det er rom for utvikling. Akkurat nå kommer det mange yngre folk som har mye motivasjon men som ikke er så flinke. Noen av de erfarne kunstnerne har mistet motivasjonen til å tegne. Alle som har lyst til å utvikle seg må ha masse motivasjon, lage mange skisser, elske graffiti og se det som en utfordring. Man kan ikke bare tegne noe fort og si «Det var ikke så bra, men jeg gidder ikke tegne mer så nå går vi og drikker øl».

Flere bilder av Diloms kunst her.

Stensilkunst med Aram



Aram har laget en video hvor han viser den nye stensilen sin fra start til ferdig kunstverk. I den anledning stilte vi noen spørsmål til bergensveteranen (hei, han fikk faktisk coveret til denne boken):


Hvor lenge har du drevet med gatekunst?
– Jeg begynte med dette i 2008, og siden har det vært mye av og på.

Hvor har du lært deg stensilteknikk? Har du noen kunstutdannelse?
– Jeg har ingen utdanning innen kunst, men som hobby driver jeg mye med såkalt gatefotografering, eller street photography som det heter på engelsk. Stensilteknikken lærte jeg etter hvert, mens jeg tegnet forenklede versjoner av fotografier jeg fant. Etter hvert fant jeg ut at jeg faktisk kunne lage stensiler av disse tegningene.

Hvordan velger du motivene dine?
– Det er ikke slik at jeg ser spesielt etter bilder til å lage stensiler av. Jeg lar idéprosessen komme av seg selv, og det skjer som oftest helt tilfeldig. For eksempel ser jeg et bilde av en jente, og plutselig slår det meg at en kombinasjon av Mikke Mus på t-skjorten hennes samt en pensel i hånden ville vært et interessant motiv. Deretter tenker jeg videre på for eksempel hva hun maler på, eller ting som kan være rundt henne. Pensel og blomster kan være slike tilleggs-elementer i bildene som gjør dem mer interessante, og som jeg kan legge til bildet for å gjøre det mer mystisk eller absurd.

Sammenlignet med andre stensilkunstnere lager ikke du så mange verk. Jeg har vel bare funnet tre ulike stensiler med din signatur på. Samtdidig er det klart at du vet veldig godt hva du driver med, og behersker stensilene bedre enn mange. Hvorfor lager du ikke mer?
– Disse tre var de første jeg lagde. Første gangen handlet det mer om å «prøve det ut», og etter hvert ble hele prosessen som en slags terapi som gjorde meg mer motivert. Men jeg var også veldig forsiktig med å velge riktige vegger til disse verkene, samt å unngå å overdrive ved å male dem overalt. Etter hvert dukket det opp andre ting, og jeg hadde plutselig ikke så veldig mye tid til gatekunst lenger. Jeg håper jeg får mulighet til å lage nye stensiler i nærmeste fremtid, for jeg har mange gode ideer jeg må gjøre noe med.

Hvor lang tid bruker du på å gjøre klar en stensil?
– Jeg bruker vanligvis et par dager, men kan godt ende opp med å bruke en uke eller mer.

Hvordan er miljøet for gatekunstnere i Bergen? Er det noen kontakt mellom stensilkunstnerne for eksempel?
– Personlig har jeg ikke noen kontakt med andre som jobber med det samme, siden jeg selv ikke har vært så aktivt. Så det kan jeg ikke uttale meg så veldig mye om.

Har du noen favorittkunstner i det bergenske gatekunstmiljøet? 
– Blant de bergenske gatekunstnerne liker jeg Snurre best. Han eller hun har en variert stil som jeg har sansen for.

"A touch of beauty"

Nylig var vi så heldige å komme i kontakt med kunstneren johnxc (hjemmeside/Twitter), som blant annet fikk Jacob Weidemanns minnestipend tidligere i år. Du kan se noen av verkene hans i Bergen her. Vi stilte ham noen spørsmål, og han var hyggelig nok til å svare både i form av ord og bilder. Resultatet ser du under.

Fra skisseboken.


What’s your backstory? You have an english name and write in english, but most of your work seems to be made in Norway. Could you give me some biographical data?

Ok! I grew up in North West of England and I met a Norwegian girl.

So you brought your artistry with you from England to Norway? How long have you been staying here now?

Yes, I guess. It just seems to follow me around. I can’t shake it. I’m not a big biography fan, as far as «me» is concerned. I mean, there’s no name on these pictures – it’s not about me. That’s a distraction from what you are seeing. When I look at a picture I look at the picture.

You seem to be one of very few street artists that won’t sign his works. Was that intentional from the start? The need to be recognized for one’s work is very human after all.

Is it? What about teachers or steelworkers? They don’t plaster their name over everything. Take a trip to the British Museum and you’ll see a world of stunning art by «artist unknown». If you take a look at the history of art you just don’t see that many signatures. If every mark is to be integral to a work, then any marks made in the bottom right corner has to be integral as well.
Writing your name, that’s just a game, and I’m not interested in playing that game. I don’t want to be a logo. How does writing your name on something alter the value of the work? Recognition is important, but it can’t be a reason to do something, can it? Recognition is an outward looking action. Why do you write your blog?

I can see your point. I try to keep Mot Veggen disconnected from myself, as it’s about other things than me personally. The vanity is still there I’m afraid, just connected to the blog instead of me as a person.


Hey, who isn’t a bit vain? As you say, «it’s about other things» and knowing that.

But your art has quite a distinct style, so even without a signature people will be able to tell «oh yeah, there’s that guy again». The only difference is that they won’t have a name to pin it to.
But talking about your style, how do you go about making these portraits that have been popping up in Bergen and the rest of the west coast?


Tare a friend of mine sent me this Glop pen. It’s a drip tagging pen, and honestly, you can’t believe how much fun one pen can be.
Anyhow, I like a lot of stuff, but especially when it shows the human hand. Like I’d rather see a good throw-up than a piece – it shows a raw quality. I had been playing with other ways of working and then these pens just made me want to get back to my roots and draw. They’re drawings, essentially.
At the moment I’m messing with an iPad. I’ll use whatever I think best to get the visual effect I want, and style plays into that too.

It’s interesting to hear you say you’ve been working with an iPad lately. The artist David Hockney is another artist who has started to both sketch and draw on the iPad (even going so far as having his suit jackets altered so the inner pocket will fit the tablet).

That’s so funny, you’ve gotta love that guy.

Do you make your works on-site or at home like a regular paste-up?

I have no set pattern, but these portraits mostly start from a traditional sketch. Some pieces are done purely by hand, but with others, especially multiples, I’ll project the original drawing and make a basic outline, then finish the work off by eye, looking at a photo or a previous piece. Basically it saves time. You don’t need any preparatory lines (although they can be nice if you want them), and it keeps each piece unique.
Most of my stuff is made in the studio, but it does depend on what opportunities I have. If I can make a drawing directly on the wall, then I will. But on most walls you don’t have two to six hours, so a paste-up is a great alternative. You can keep your work with you and *bang* you see a spot and it’s up.
Once it’s on the wall I may need to add to or re-work them a bit. Paste-up gives you something else. The way they distress the way writers use them – it’s all interesting.
"Here's a guy I met on the street the other week."
JohnXC møter personer på gaten, tar bilder av dem og bruker dem i kunsten.





I see you’re using some kind of newspaper or magazine as a backdrop for your paste-ups. Do you try to find pages fitting for the subject matter in your painting, or is it just random?

The Magazine is Phaidon’s Creamier, a contemporary arts publication, and it’s use is very intentional. I’m kind of working in a storylike way (even though I’m not telling a story) and Creamier is grabbed and dropped into it. I do consider the background, but it’s not primary. Its true function is as a character within the subject. 
So, for me, the art magazine is working as the voice of Marie Antoinette when she is said to have said "Let them eat cake!" and this is what "high" art is saying to us. Art within the institution of art has become an object of fear to most people. There’s something very wrong about that. I see this moment as a pre-revolutionary moment (nonviolent), and art is due for a renaisssance: An art that is for everybody.
Eksempel på et "utebilde", laget med magasinet Phaidon's Creamier som bakgrunn.


Street art seems to be more accessible to people than «high art». What are your thoughts on street art in museums or galleries?


The issue isn’t really about art in the street vs. art in the galleries. Essentially the issue is about a way of looking at things. You say street art seems more accessible, this isn’t simply about where it’s placed, but how it’s being 'seen'. People look at art in the street differently than in a fine arts gallery. Fine art primarily serves an intellectual disinterest: When you enter a gallery, there is a pressure to understand the artwork or to be able to meditate over it somehow. What street art can do is to open up this narrow usage.
Art in the streets doesn’t demand that you enter into it, or positioning itself as a thing beyond you. The work isn’t in itself precious, but instead it’s the viewer who takes this place. There is a much broader social equality in it.
What is crucial within street art is that it puts into play values that are fundamentally missing in «high» art. If you change the way you see something, you change the way you act towards that thing.

Interesting thoughts. But I’m still curious as to how you regard street art in museums and galleries. Does it become something else when you remove it from the street?

What are your thoughts on it?

I don’t quite know how to think about it. A big part of street art as I see it is the element of surprise and interaction with the surroundings in the street. But at the same time I have a couple of canvases hanging on my own walls that I love. I guess it depends on what you think street art is.

I’m having a difficult time wrapping my head around that question. The question kind of creates segregation. I’m not sure street art is involved in a polemic argument. I like the wall-to-wall inclusive nature of street art – both that and the things you mention are some of its qualities.
The gallery is an important arena. Its historical problem is its exclusivity. For me, street art brings art into a, let’s say, libertarian form. It could serve as an end to the autocratic model gallery art is in now. When we can, we should jump the gallery.





To change the subject completely, I’m wondering about how you choose your subjects. I see you’ve made three portraits of the street artist Brad Downey in Bergen – why did you decide on that?

Have I done three Brads in Bergen? Two near Konsertpaleet and…?

I thought the nice man in blue from the area around Vågsbunnen was Brad also? But I could be mistaken.

Ok, there are just two Brads, and with the tags. You just had me worrying. I’ve been doing this guy I call the Prince of Grecia, the rococo-haired Brad is a version of him, but I couldn’t for the life of me remember doing Grecia in Bergen.

So if the Blue Boy isn’t Brad, who is it?

I don’t know who he is. He’s a found image. I’m making drawings of people I know; people I happen to meet in the street and photograph; and from existing images I think I can do something with.

But why Brad?

The Brad portraits are a bit accidental and fun. He’s doing a book of portraits of him made by other artists, and asked me to contribute (which is kind of nice, since he has some big time names going on in this book. You’ll be reading through it and going «oh yeah, oh yeah», and then you’ll get to my contribution and you’ll be going «who the flyin F is that?»).
The location is because I wanted the portrait to have a stronger connection to a part of who Brad is. I thought it was funny, and he’s fun. I was working in this style already when I decided to include Brad’s portrait into part of what I’m doing.


Is there any connection between Brad and the locations where you’ve put up his portrait?

There is a connection in that the two Brad pieces are next to his very silly Brad tags which you can find near them. But in general the Creamier work I’m doing, its mainly a matter of finding spots I thinks good and I can give something to. I like best to do that in Hordaland.

Why Hordaland?

The real reason is because I want to try to be involved in building a potential for "common" people to have a relationship to art, one which they feel is giving something to them, one that adds a certain value to our day-to-day. To do this means a fidelity to your locale. Through being local you come to make an Art which plays into our collective sense. This is hard, as it seems artists are meant to look beyond their own borders, to an event, exhibition or biennale in this city, that country... It's nice to have work in Berlin or wherever, it's great and has its place, but this is absolutely secondary. I don't want to be a gypsy artist, I don't want to always be a curious stranger, I don't want art to be that either.

Finally, do you have a dream project? Either an image or a place you’d love to work with?

There are a few guys that it would be nice to work with at some time. I’d like to do something with Gaia maybe, and i think Iemza would be fun. I’ve been thinking of inviting him over.
You know, I think I’m happy working the project I’m doing – a belief that I’m working towards an «event». Is that a bit boring? I like the sense of anticipation that something new is always around the corner. I’m putting my stuff out there, around the area where I’m living.
I did this piece just before the summer on the roof of a home for old people. A woman told me she drove past it with her daughter on the way to school, and her daughter said the piece made her think of the people inside. For me, that’s just a touch of beauty. The piece, it encouraged something. If street art can somehow allow for us to add value to how we see the world and involve ourselves with it, then, for now, I can’t think of anything better than that.
I’m happy trying to try.


"Min jobb er å male bildet, hva som skjer med det driter jeg i."


Leserne av Bergens Tidende har stemt, og dette verket av Dolk er Bergens beste gatekunst!

I BT Magasinet i dag kan du lese en lengre artikkel om Dolk, men vi tenkte vi skulle dele litt av journalistikkens magi her, i form av spørsmålene og svarene som ligger bak:

Hvordan ble du først interessert i gatekunst?
Jeg oppdaget gatekunst i Melbourne da jeg var der å studerte for 10 år siden. Byen var dekket med paste ups og sjablonger og jeg likte uttrykket. Kunst med attitude.

Hvor gammel var du første gang du lagde noe gatekunst-relatert? Hva lagde du?
Tror jeg var rundt 20 år da jeg laget min første sjablong. Motivet husker jeg ikke, men garantert ikke noe å samle på.

Var det et punkt hvor interessen rundt kunsten din ble så stor at du tenkte ”nå tar det av”?
Det var absolutt et punkt hvor jeg tenkte at ting tar av, men det var ikke bare en hyggelig ting, jeg fikk noia av all oppmerksomheten og var nok ikke klar for slikt.
Jeg personlig liker ikke oppmerksomhet, men kunsten min digger det. Det kan være et problem av og til.

Kan du leve av kunsten din nå, eller har du jobb ved siden av?
Jeg har levd av kunsten min i 5 år. Noen år bedre enn andre, men jeg klager ikke. Det er jo drømmen å leve av noe du elsker å gjøre, hobbyen din.

Trykkene og originalene dine selger godt på nettet. Har den økonomiske friheten gjort noe med måten du jobber på?
Jeg investerer i meg selv og i ideene mine - stort sett alt jeg tjener går tilbake til arbeidet mitt, så jeg kan desverre ikke skryte av å være rik slik mange tror. Modeller, kostymer, rekvisita, reising, maling, lerreter, studio osv koster penger.

På hvilke steder har du hatt utstillinger? Jeg vet du var i Brooklyn i vår, men jeg har mistet oversikten litt ellers.
Jeg har aldri hatt en soloutstilling ennå, men den kommer etterhvert. Begynner å se konturene av noe fett.
Uansett – jeg har deltatt på et par gruppeutstillinger det siste året. I stavanger, Henningsvær, London, New york. New York var en by jeg kunne tenkt meg å reise tilbake til – sykt inspirerende.

Bryr du deg om hva som skjer med verkene dine etter at du har laget dem? På den ene siden ble Herman Friele raskt fjernet fra under Smørsbroen, mens blomst/vietnambildet i Strømgaten ble rammet inn.
Svaret her er enkelt: Nei.
Etter at jeg har malt på gaten forventer jeg ikke at bildet blir malt over eller rammet inn. Min jobb er å male bildet, hva som skjer med det driter jeg i.

Når du skal lage en ny stensil, hvordan kommer du frem til hva du vil lage? Popkultur virker å være et gjennomgangstema.
Jeg har en idebok som er min personlige bibel. Skriver ned alt jeg tenker, selv den mest ubetydelige ting kan utvikle seg til å bli en god ide bare du tenker lenge nok.
Jeg driver en slags ide collage hvor jeg bygger opp en ide av mange andre ideer fra skisseboken min.
Kan godt være popkultur går igjen i arbeidet mitt men det er absolutt ikke noe jeg tenker på. Jeg prøver bare å få nye ideer som funker på mange plan.

Kan du fortelle litt om teknikken din? Jeg har sett i alle fall ett eksempel på at du ikke lenger skjærer stensilene ut i papp.
Alt jeg lager for gaten er kuttet i 2-3mm papp så da må du ha sett syner. Jeg forsterker sjablongene med ståltråd så det er sikkert derfor du har trodd det var noe annet.

Følger du med på det som skjer av gatekunst i Bergen? Hva synes du om det?
Jeg kan ikke si jeg følger med så mye, men liker at det er et voksende miljø her i bergen. Ser meg rundt når jeg tråkker rundt i byen og det er alltid noe nytt å se. Morsomt det!



Dolk er selvsagt ingen enkel mann å få tak i (bare å få til intervjuet tok halvannen måned), så her henger BTs sjefsredaktør Trine Eilertsen opp plaketten ved siden av stensilen. På bt.no kan du se hele den lille videosnutten, med Gest som konferansier.

Hva synes dere om vinneren?

Edit: Sjekk også ut artikkelen i BT Magasinet (pdf).

Kjøpe for penger


Denne er fra baksiden av NHH, og er faktisk er laget av en av studentene. Vi lar Pingo (som også har tatt bildet) få ordet selv:

"Stencilen ble laget som en kommentar på finanskrisen.

Jeg er selv NHH'er, og har gjennom studietiden sett mange som har satset mye på å få seg karriere. Desverre er det en del av disse som baserer sitt liv på, og som legger sin selvrespekt, i sin karriere. Jeg tror dette gjelder for mange som utdanner seg ved NHH, derav valg av plassering på stencilen.

Prisen for en karriere består for det første i å jobbe veldig mye, altså bruke betydelig mer tid på jobb enn hva andre gjør. For det andre er det gjerne slik at man får forretningsforbindelser i større grad enn man får venner. Da blir fort store deler av ens identitet knyttet til jobb og suksess på jobb. Mister man den, rokkes hele fundamentet for tilværelsen.

Ofte kan jakten på penger og status gjøre at noen velger bort sine nærmeste. Jobben, karrieren og pengene er viktigst. Det kan for noen være viktigere med status som følger med karrieren enn å være tilgjengelig for sine barn, eller pleie forholdet til partneren. Dermed er kanskje ikke engang de nærmeste et mentalt sikkerhetsnett, når det ene benet man har valgt å stå på knekker. Tapet av økonomi og anseelse gjorde at mange valgte å ta sine liv når finanskrisen rammet dem.

Jeg håper at bildet mitt vil bidra til at noen gjør seg opp en mening om hvilke verdier som er viktige. Alle vil selvsagt gjerne ha et godt økonomisk fundament og en jobb som er givende, men ikke på bekostning av alt. Det finnes verdier man ikke kan kjøpe seg for penger. Det er også viktig at vi lærer oss å sette grenser. De grensene vi selv ikke setter rundt livet vårt i forhold til arbeidsgivere og karriere, de grensene blir ikke satt.

(Se f.eks http://e24.no/naeringsliv/article2792594.ece)


You dig? Her finner du hjemmesiden til Pingo.

Hvem er Les Saboteuses?

Kaniner. Noen hunder. Men først og fremst katter. Vi har snakket med duoen bak Les Saboteuses.

- Hvem er dere?
Vi er to jenter på 23 og 30.

- Hva gjør dere?
Det vi driver med er en pusete form for sabotasje! Vi synes det er fint å modifisere byen på vår egen måte og gjøre den mindre kjedelig. Hvis vi får noen til å smile mot sin vilje, har vi oppnådd målet vårt. Vi vil bruke virkeligheten som trampoline, for å si det med den franske slampoeten Souleymane Diamanka.

- Og hvorfor katter?
En av oss tegner katter, den andre hunder... vi har hver vår spesialitet. I det siste har det for det meste blitt katter i Bergen, ettersom hundeansvarlig har flyttet til Oslo. Men vi har fortsatt et lite restlager av en plakat vi lagde i fjor (se under), så det hender at det blir hengt opp noen hunder her også.



- Når og hvor liker dere best å henge opp tingene deres?
Vi jobbet sammen en periode, og da pleide vi å gjøre stuntene våre på vei hjem fra arbeid. Det var en fin måte å få mer mening i hverdagen på. Gatekunst i fullt dagslys kan virke lite strategisk når det gjelder muligheten for å bli oppdaget, men vi har faktisk aldri blitt stoppet eller kjeftet på. Klistremerker er små og diskrete, så det er lett å få dem på plass ubemerket. Med større ting som plakater er trikset å holde roen og absolutt ikke se skyldbetynget ut. Favorittsteder er gode flater som allerede brukes til lignende ting, og der mange kan se sporene vi legger igjen.


- Hva kan vi vente oss videre?
Det blir garantert mer fra oss, men akkurat hva vet vi ikke ennå... Kanskje vi skal utvide fra todimensjonale til tredimensjonale prosjekt?

- Og til sist: Hva slags gatekunst liker dere best selv? Noen favoritter i Bergen?
Vi liker ting som får oss til å undre. Små stunt uten avsender er fine. Vi liker også markerte gatekunstprofiler der man ser med en gang hvem som står bak. Et eksempel på det er de pussige ansiktene til 3+1=4.Teknisk gode stencils over store flater kan være veldig imponerende, særlig hvis de har en god bærende ide. Dolk har alltid vært genial på akkurat det.