Argus, John_xc og Walter snakker om gatekunstmiljøet i Bergen.

Teksten er en del av bakgrunnsmaterialet for boken Street Art Bergen, og kan fritt brukes av blogger, magasiner og aviser ved omtale av boken. Street Art Bergen er ute i september 2014 på Kontur forlag.

BSA fra den gamle malingfabrikken på Gyldenrpris. Bilde til fri bruk ved omtale av boken.

Walter: Finnes det egentlig noe gatekunstmiljø i Bergen? Er det mange møteplasser og samarbeid, eller er hver kunstner på sin egen lille øy? Har dere møtt alle som bidrar i boken?

John: Nei.

Argus: Nei.

J: Det er en av grunnene til å lage boken for meg: Å prøve å samle folk så vi kan oppmuntre hverandre i arbeidet. Jeg har kommet i en alder hvor jeg gjerne vil hente frem potensialet i andre. Jeg vil se om jeg kan hjelpe noen å utrette noe, eller om jeg kan oppmuntre andre fra mitt ståsted. Og det tror jeg at jeg kan. 
Jeg opplever det sånn at alle er på sin egen lille øy her i Bergen, det er lite kontakt mellom gatekunstnerne. Men om du ser på for eksempel på impresjonistbevegelsen, der kjente alle hverandre. Se på de abstrakte ekspresjonistene i USA, der kjente alle hverandre. Se på gatekunst og graffiti i New York – alle kjenner og oppmuntrer hverandre, og det er en egen styrke i det. Så boken har blitt et ledd i forsøket på å trekke folk nærmere hverandre. 

W: Du har prøvd en stund å lage slike møteplasser. Har det vært vanskelig? Jeg synes å huske du fortalte at kunstnere ikke dukket opp fordi de var redd for at politiet kom til å være der. Er gatekunstnerne for paranoide til å møtes?

J: Jeg vet ikke om det er paranoia akkurat.

A: Nei, noen er nok mer forsiktige enn andre med identiteten sin, men dem jeg har møtt har ikke latt det plage seg. Om alle er i samme båt stoler man på at folk ikke slenger med leppen i utide. På den andre siden treffer jeg vel bare dem som i utgangspunktet ikke er redde for å bli gjenkjent... 
Man trenger et kollektiv for å få i gang ting som utstillinger og bøker som denne. Det er inspirerende å møte andre, og for min del har det ført til en sterkere forpliktelse hos meg selv. Jeg har blitt mer bevisst på mitt eget arbeid. Når man er helt anonym kan man lage hva man vil, men når folk begynte å vite hvem jeg var så begynte jeg også å bry meg mer. Jeg har fått mer input og inspirasjon, men mistet litt av uskylden i anonymiteten. Litt av...

W: ...friheten til å suge?

J: Der har du en t-skjorte!

A: Jeg gjør fremdeles det jeg har lyst til, men jeg pusher det litt videre og tar en ekstra runde med ideene før jeg tar dem ut på gaten. Jeg vil ikke kalle det selvkritikk, men jeg har blitt mer bevisst. Jeg tror det er sunt. Det kan bli for ellers. 

J: For meg er det en god ting å få tankemønstrene mine utfordret, og å få høre noen andres perspektiver. Det gir meg noe ekstra, gjør at jeg får justert ståstedet mitt. Jeg setter virkelig pris på impulsene jeg får fra de andre. 

W: Dere to gjorde en skikkelig fin greie sammen med Habitus i den gamle malingfabrikken på Gyldenpris, som dere endte opp med å male sønder og sammen. Hvem andre var med på det?

A: Det var vel ingen flere. Eller jo, Yatzy gjorde noe der.

J: Det var en annen fyr også som jeg ikke kjenner, som kom og gjorde noe graffitiaktig. Og så var det noen andre gutter som kom innom.

W: Hvordan kom det i stand?

A: Jeg tror John la ut en invitasjon på BSA-websiden.

J: Jeg la ut en invitasjon til «åpningen», slik at publikum kunne komme om de ville. Det dukket i alle fall opp noen.

A: Jeg har sett at det fremdeles dukker opp bilder fra den utstillingen. Fotokurs bruker det som øvingslokale, og flere andre er også innom for å ta bilder. Det betyr at en del av verkene fortsatt er der. Noen er sikkert malt over flere ganger allerede, mens andre fremdeles står urørt.

W: Og det blir fortsatt lagd nye ting der.

J: Zen har vært der et par ganger. Habitus også. Jeg gjorde noe der med Akay og noen ungdommer en gang.

A: Jeg har vel også vært tilbake der.

J: Hva var det du likte med utstillingen, Walter?

W: Det var som prototypen på en gatekunstutstilling. Ingen fortjeneste, ingen billetter, ikke noe til salgs, ingen penger involvert, bare å gå rett inn og glede seg over kunsten når som helst, døgnet rundt. Det føltes som akkurat slik en gatekunstutstilling burde være.

J: Helt enig.

A: Det var dét som motiverte meg: Ingen penger involvert og åpent for alle. 

W: Omtrent samtidig besøkte jeg Street Smart, en gatekunstutstilling på Bergen Kjøtt. Det var det komplett motsatte: Om du betalte 20-30 tusen kunne du ta bildene med deg hjem. Men nå glemte dere helt å forklare meg hva BSA er for noe.

J: Bergen Street Art? Det er et forsøk på å få gatekunstnere til å møtes, og skape et slags kollektiv. Det skal være en ressurs for miljøet. Med utstillingen var det for eksempel en arena hvor man kunne involvere seg om man ønsket det. Jeg er ikke sikker på hvor godt det funker, organisering er ikke min sterkeste side. 

W: Men hvem er med i BSA?

J: Vel, det er vel ikke egentlig noen som er med i BSA.

A: ...men vi er nå et par stykker som møtes av og til...

J: Alle kan bli med. Navnet er ikke så viktig egentlig. Det er bare til for å ha noe å samles om. 

A: Det kan fungere som en kanal til andre organisasjoner. Noen ganger kan det være greit å være en organisasjon.

J: Ja, folk tar kontakt via BSA.

W: Så dere er altså bare en løs samling gatekunstnere som gjør ting sammen?

J: For en stund siden gjorde vi en greie hvor vi gjenerobret reklameplakatene, «Ad-vent». Men ikke alle var med på det. Det er litt til og fra, ingen som tar beslutninger. Noen gjør noe og andre blir med på det, alt ettersom hva som passer.

A: Det er et nettverk hvor man kan bli med på ett prosjekt og hoppe over det neste. Det er veldig løst organisert.