Argus, John_xc og Walter snakker om den økte interessen for gatekunst.

Teksten er en del av bakgrunnsmaterialet for boken Street Art Bergen, og kan fritt brukes av blogger, magasiner og aviser ved omtale av boken. Street Art Bergen er ute i september 2014 på Kontur forlag.

Otto av Argus. Foto til fri bruk ved omtale av boken.

Argus: Hvor mange treff har du på bloggen din, Walter? Det sier noe om hvor mange som er interessert i gatekunst.

Walter: Mellom 100 og 200 om dagen. Det er okei for en nisjeblogg.

John: Det høres mye ut for meg.

W: Jeg blir ofte overrasket over hvor ulike folk som er interessert i gatekunst. For et par år siden lagde jeg et Google-kart over gatekunst i Bergen, som blant annet ble plukket opp av NRK. Et par dager senere ble jeg oppringt av en dame i syttiårene. Hun ville fortelle meg om en Postman Pat-stensil – som viste seg å være av Snurre – som hadde dukket opp i nabolaget hennes. Hun hadde satt sønnen sin til å sjekke om jeg hadde den på bloggen min, og det hadde jeg ikke. Så hun ringte for å forsikre seg om at jeg fikk med meg stensilen hun likte så godt.

J: Det er vakkert.

W: Og faktisk, dette er litt skremmende, et par dager senere skulle jeg ta buss opp til stensilen. Jeg kjøpte billett frem til gaten damen hadde fortalt meg om, da bussjåføren ser på meg, smiler og sier «den er der fortsatt». Sannsynligvis hadde han sett meg på NRK.

A: Enda en grunn til å holde seg unna TV.

A: Da er vi tilbake til at Bergen er spesielt mottakelig for gatekunst. Jeg har det samme inntrykket som deg: Folk i alle aldre er interessert i gatekunst, det virker ikke som om det er noe ungdomsfenomen. Vanligvis får jeg flere positive tilbakemeldinger fra godt voksne. De unge er kanskje for kule til å kunne kommentere når jeg jobber, eldre er mer avslappet sånn. 

J: En gang da jeg stod og malte iført maleklær og ventilatormaske, så var det en elegant, eldre dame i nydelig pelskåpe som stoppet opp for en liten prat. Vi snakket sammen i noe som kan ha vært fem minutter, før hun ga meg en lang klem. Og jeg ser ikke akkurat ut som en type man stopper og klemmer på gaten. 

W: Faren min elsker arbeidet ditt, John. Han har et av bildene dine på veggen. Han sier det ligner på ham med langt hår og uten voks i barten. Når folk kommer på besøk, forteller han dem: «Dette er av en gatekunstner i Bergen, han må ha sett meg på gaten.»

J: Det er hyggelig.

A: Det er en artig greie. Jeg har lagd en hel del portretter, stort sett av totalt ukjente mennesker. Likevel prøver folk alltid å finne ut hvem som er portrettert. Jeg får mange rare forslag. Selv om jeg helst bruker ukjente folk som motiv, så har folk en tendens til å lese kjendiser inn i bildene.

J: Jeg synes det er så fint at folk går rundt og stiller seg spørsmål og reflekterer rundt det de ser. Det er en god ting. 

A: Og det illustrerer hvordan folk alltid ser etter mening. Hvorfor og hvem, og hvorfor her? Siden meningen ikke er entydig gitt i et bilde, gir det opphav til så mange fortolkninger.

J: Jeg ble fortalt en historie om en annens far, og han hadde sett ett av bildene jeg hadde skrudd opp på en vegg. Bildet var på en plate, og han kunne ikke forstå hvorfor noen hadde etterlatt et så fint bilde på gaten hvor alle kunne ta det. Jeg synes det er fantastisk at noen undrer seg over slike ting, det gir en ekstra dimensjon til gatekunsten.

W: Det gjelder kanskje spesielt din kunst, John, for verkene dine ser virkelig ut som om de hører hjemme i galleriene, lerret på blindramme og greier. Paste-ups og stensiler er det tydelig at hører hjemme på gaten, men noe av det du lager får folk til å stusse.

J: En av de tingene jeg liker er at når noen «stjeler» et bilde, så må det være på et sted der de føler de har en slags rett til å ta det.

A: Det er faktisk en god del bilder som blir stukket av med. Jeg vet ikke om man kan bruke begrepet «stjelt», kanskje heller «tatt». Det er tydeligvis noen som samler gatekunst fra gaten. Selv om det er malt på ganske solide elementer blir det skrudd ned eller skjært løs og forsvinner. Det er åpenbart ikke nok å kunne se den hver dag, noen har et underlig behov for å eie kunsten. 

J: Jeg synes det er vidunderlig å kunne pirke litt i denne jeg-må-ha-det mentaliteten.

W: Det var et verk av Pøbel, vikingen i rullestol, som forsvant fra bak Pingvinen. Det var malt på en del av bygningen som de klarte å stikke av med. Jeg synes det er nokså lumpent å stjele gatekunst. Det blir som å stjele en biblioteksbok; alle skulle ha glede av den, men så er det noen som tenker «denne må jeg ha for meg selv». På den annen side blir man kanskje fristet til å tenke «dette kommer til å bli malt over eller ødelagt snart uansett.»

A: Jeg er ikke så bekymret for om noen stikker av med gatekunsten, idet den blir malt er den på en måte gitt til samfunnet. Hva som skjer med den betyr ikke så mye, men skjebnen den får sier en del om samfunnet vi lever i. Gatekunstens sosiale liv er et interessant fenomen.