Argus, John_xc og Walter snakker om å signere gatekunst, om "branding" og hvordan inntrykket vårt av gatekunst blir farget.

Teksten er en del av bakgrunnsmaterialet for boken Street Art Bergen, og kan fritt brukes av blogger, magasiner og aviser ved omtale av boken. Street Art Bergen er ute i september 2014 på Kontur forlag.

John_xc på USF Verftet. Bilde til fri bruk ved omtale av boken.

Walter: Om man vet noe om kunstneren, kan det gå ut over kunstopplevelsen. Det sa du i alle fall en gang, John. Hva mente du?

John: Vel, la oss ta Dolk. På grunn av statusen hans så slutter folk å egentlig se på kvaliteten ved verkene hans. Det er som når du ser et bilde av Picasso; det har hans signatur og er verdt en masse penger. Det behøver ikke være bra, det behøver ikke være noe generøst i kunstnerens intensjoner, det er bare et navn. På en måte så slutter du å se verket, du ser bare navnet. Jeg vil at man alltid skal se selve verket, og at det har en verdi utover navnet til kunstneren. At verket ikke bare blir redusert til en logo og et produkt, eller en motegreie.

W: Slik jeg ser det er dette bare et problem når det kommer til en kunstner med en viss anerkjennelse og som oppnår gode priser for arbeidene sine. Og med all respekt for kunstnerne vi presenterer i denne boken, så er de ikke på det nivået – og vil kanskje ikke være der heller. Det tar ikke bort noe av opplevelsen for meg å vite for eksempel at RC har jobbet med handicappede, det gir snarere en ekstra dimensjon til bildene. Men jeg forstår hva du mener, for kunstnere på Dolks nivå kan selge hva som helst. Det blir som Banksy-bildet som ble solgt på Sotheby’s: «I can’t believe you morons actually buy this shit».

Argus: Det er to sider ved dette. Å kjenne til kunstneren kan endre hvordan du ser eller forstår bildene, men det kan være både berike og innsnevre opplevelsen. På utstillinger lager alle disse katalogene hvor enten kunstneren, kuratoren eller en kunsthistoriker setter arbeidene i en ramme som hjelper publikum å forstå hva kunstneren vil, og hvordan dette plasserer henne i relasjon til andre. Men det finnes ingen katalog for gatekunst. Katalogen virker kanskje innsnevrende for forståelsen, men den gjør det også lettere å forstå hva som er intensjonene bak arbeidet, hva vedkommende prøver å få til. Det styrer hvordan man forstår kunsten, men samtidig kan det åpne opp for en dypere innsikt. 

J: Jeg har egentlig ikke noe stort problem med navn og signaturer, men jeg synes det er viktig å tenke gjennom det. Jeg elsker å gå i British Museum, hvor du kan se tusenvis av kunstverk av navnløse kunstnere – de er likevel fabelaktige og relevante. Den relevansen har ikke noe med signaturen deres å gjøre. Det er sant at ingen av kunstnerne i boken har en slik ledende posisjon som for eksempel Dolk, men likevel er mange av verkene deres minst like gode som hans. Det er ikke navnet som gjør dem gode, kvaliteten ligger i verket selv, og at vi kan se det for hva det er. Om man vil bedømme basert på at «dette er en Dolk», så greit nok. Sorry, det er ikke meningen å henge ham ut, men du vet...

W: Det er som når jeg går på museum, og bevisst må prøve å ikke bruke lengre tid på å lese merkelappene enn jeg bruker på å se på verkene. Jeg kommer inn i rommet og ser et bilde, og så glir øynene umiddelbart mot merkelappen. «Hva står det? Hva er dette?»

A: «Hva ser jeg på?» Ja, ofte må man bli fortalt hva man ser på. 

W: Og oftest er det «Uten Tittel»

A: Jeg kan ikke noe annet enn å se gatekunst fra perspektivet til stencilkunstneren. Så når jeg ser på et verk av Dolk har jeg tendens til å være mer kritisk. «Er det godt håndverk, vet han hva han driver med når han skjærer?» Og ja, det vet han, arbeidet er flott utført. Men som bilder kan de være både gode og mindre gode. Noen liker jeg virkelig, andre synes jeg er intetsigende. Uansett, når jeg ser en kjent signatur har jeg en tendens til å se nøyere på teknikk og utførelse enn jeg ville gjort med en ukjent.

J: Jeg antar at det som provoserer meg er hvordan navnet skaper verdi. Nylig gikk Munchs «Skrik» for hva, rundt 120 millioner dollar? Så mye for en enkel, fargerik tegning! Jeg er kritisk til at vi gir ting en så stor pengeverdi basert på signaturen. Ikke det at jeg har noe godt alternativ, jeg synes bare det er vanskelig å akseptere at ting får verdi gjennom navnet og at samfunnet da slutter å se verket for hva det er. 

W: Dette er jo spennende spesielt siden du synes å gjøre det stikk motsatte. Du lager usignerte ting og plasserer dem rundt i byen slik at folk kan ta dem med seg hjem – og folk gjør det.

J: Det skyldes måten jeg ser på verdi. Kunstnere er de eneste yrkesutøverne som blir spurt om de selger arbeidet sitt. Det er et skikkelig interessant spørsmål. 

W: Det er forbannelsen til alle kunstnere, «tjener du penger på det?». Det har blitt vedtatt at om man ikke kan leve av det, er det bare en hobby.

J: Jeg ser spørsmålet litt annerledes. «Selger du noe?» handler ikke bare om å tjene penger, det handler også om «selger du kunsten?». Det ligger implisitt at kunst har en høyere verdi som ikke bare bør reduseres til penger. Det ligger en dyp anerkjennelse av kunsten i det.

A: Det er nok riktig. Men penger, altså som i høye priser, er også en anskjennelse av kunstneren. Samtidig er det også en smittekilde, noe nesten umoralsk. Om man knytter seg for sterkt til pengesiden av kunsten, så selger man kunst mer enn man skaper kunst. Man selger seg ut. Jeg tror denne balansen er vanskeligere å håndtere i gatekunst enn ellers. Det er forventet at vanlige kunstnere selger, ellers blir det som du sier bare en hobby. For gatekunstnere er det mer tvilsomt å selge, nettopp fordi gatekunst skal være gratis og for alle. Den skal være generøs og ikke handle om penger.
Alle kan likevel ikke øke verdien på et verk gjennom signaturen. Munch og Picasso er i den posisjonen, sannsynligvis fordi de var pionerer innen sine kunstretninger. Da er signaturen en bekreftelse på autentisitet. Den blir en måte å si at dette ikke er en etterligning, men noe originalt og autentisk. Til en viss grad er dette kanskje tilfellet med gatekunst også...

J: Jeg antar det er et tegn i tiden. Jeg er ikke så sikker på om noe er autentisk fordi man setter et merke på det. Om man går tilbake 400 år i tid så ser man lite signaturer på bilder. Michelangelo slengte ikke navnet sitt i hjørnet på det Sixtinske kapell, du finner ingen «Mike was here» der. Signaturen er et moderne fenomen knyttet til hvordan vi tenker om tingene og vårt eierskap til dem. Den begynte å dukke opp samtidig med fremveksten til intellektualismen, da man begynte å tenke på kunst og bruk av kunst på en annen måte. Det endret kunsten også. Det sier sitt at de første galleriene og de første offentlige utstillingene ble til for bare 250 år siden.

A: Men før denne tiden ble svært mange kunstverk lagd på oppdrag, og det er mindre poeng i å signere et bestilt bilde. Om en konge, geistlig eller adelsmann bestiller et bilde, gjør de det på bakgrunn av malerens renommé, og da gir det ikke mening for maleren å signere verket. Kunst var ikke til salgs på noen annen måte enn direkte fra kunstneren, og da var det mer arbeidet enn selve produktet som ble solgt. Kunstens rolle endres i takt med samfunnet. Det ligger også en demokratisering av kunsten i dene utviklingen. Kunst blir en vare, og som med alle andre varer må man vite om den er ekte. Jo mer komplisert og globalisert samfunnet blir, jo mer verdi blir knyttet til ekthet. Når det blir enklere å kopiere og forfalske, vil det ekte øke i verdi. Ingenting er enklere enn å kopiere stencilkunst. At kunsten er blitt en vare gjør signaturer og ekthetsbevis viktigere for folk.

J: Slik er det, kunsten blir redusert til en vare. Til og med navnet blir en vare.

A: Ja, både kunst og navn blir varer. Og navnet – merkevaren – kan bli mer verdt enn selve produktet.

J: Ta arbeidene til Kjell Nupen. Han er en fantastisk maler, men mye av det han lager er søppel! Søppel produsert for å selges! Det er ikke noe kjærlighet eller generøsitet i det. Hmm? Beklager utbruddet.

A: Det er det samme med en sko. Med det rette merket klistret på kan den samme skoen koste det tredobbelte, uten at det er noe forskjell i selve produktet. Mange navn fungerer som merkevarer, men man må nå et visst nivå før folk slutter å fokusere på kvaliteten.

W: Jeg tror det er en tapt kamp. Om du ønsker å få gjort noe eller få gjennomslag for meningene dine – selv om meningen er at signaturer er av det onde – er det lettere  å få det til om du har et navn. Altså at du selv har blitt kjent.Boken «No Logo» av Naomi Klein har jo blitt en klassiker nesten på bakgrunn av merkevaren, som var det den kritiserte i utgangspunktet. 
Det er interessant fordi mange av kunstnerne i denne boken bruker en signatur, men de lager også usignerte verk. Hvorfor gjør de det? Ville du vurdert å ikke signere, Argus?

A: Jeg signerer ikke alt jeg gjør.

W: Nei? Hvorfor ikke?

A: Jeg signerer for eksempel ikke når jeg bruker bokstaver. Da føler jeg at signaturen – som jo er satt sammen av bokstaver – på en måte griper inn i verket. Bilder er vanskeligere å fortolke enn tekst, og jeg tenker at folk kan forstå det jeg prøver å gjøre bedre om de har flere bilder å tolke ut fra. Derfor signerer jeg dem. Signatuerer er jo også en måte å plassere det enkelte bildet inn i en større sammenheng. Dermed signerer jeg heller ikke bilder jeg ikke føler hører til i den sammenhengen. Bilder som er...

W: ...ukarakteristiske...

A: Ja. Eller bilder som er selvforklarende. Innimellom er det også så mange folk rundt meg at jeg ikke føler meg komfortabel med å signere. Iblant glemmer jeg det rett og slett. I slike tilfeller går jeg sjelden tilbake for å signere. Så signaturen betyr ikke så veldig mye for meg.

J: Jeg signerer ikke, simpelthen fordi jeg ikke kan skrive.

W: Men selv om du ikke signerer verkene, så er du jo midt i en rebranding.

J: «Rebranding?»

W: Et fryktelig uheldig ordvalg med tanke på hva vi har diskutert nå, men i realiteten er det vel det du gjør? Du har ikke signert noen av verkene dine til nå, men likevel har du sagt at du føler et behov for å si «stopp» og gå i en ny retning under et nytt navn. Kommer du til å signere de nye verkene?

J: Erm...ok, jo, dette har føltes som et riktig tidspunkt å utforske og prøve ut noen nye veier. Så ja, jeg leker meg med noen nye navn nå. Her forleden snakket jeg og noen kolleger om karakterer, og at det er noe teatralsk i det å spille på ulike karakterer. Vi kan si det slik at john_xc ble en karakter som ble definert og begrenset av bildene jeg lagde. Det var ikke min intensjon at navnet john_xc skulle knyttes til bildene og få et slikt liv som det faktisk fikk. Det fikk meg til å miste litt fokus. Om man får for mye oppmerksomhet kan det bli vanskeligere å forbli trofast mot idealene og intensjonene sine. Det var ikke lenger noen fornuftig balanse mellom hvor jeg var og hvor jeg ville. Så for å bli en annen, noe mer enn et navn, for å kvitte meg med merkevaren og bli en «vanlig sko», så måtte jeg bryte med det gamle navnet.

A: Men kan man lskape en karakter uten et navn? Navnet er det som gir karakteren enhet og identitet. Uten det vil det ikke være noe som binder verkene sammen. Med mindre man har en unik stil, selvsagt, men da blir på en måte stilen «navnet». Det finnes ulike grader av dette; du har merkevarebyggingen til Shepard Fairy som har dratt «Obey» ut det ekstreme – og som han tjener fett på. Men om man ikke selger noe og ikke tjener noe på det, hva er det da man oppnår med en signatur?

W: Man kan selge et budskap med et varemerke. 

A: Ja, som ideelle organisasjoner som jobber non-profit men som fremdeles driver merkevarebygging knyttet til ideer om seriøsitet, forpliktelse og så videre. De selger ingen varer, men navnet gir dem en verdi like fullt.

W: Anerkjennelse.

J: Jeg vet at dette er lille Bergen, men jeg mener vi er inne i en tid hvor vi kan begynne å tenke annerledes. Vi begynner å forstå at vi ikke kan fortsette å bruke ressursene slik vi gjør nå. Vi kan ikke brande verden og forbruke den slik vi har gjort. Vi kan ikke lenger se oss selv som individuelle forbrukere, men kunstverdenen er fortsatt knyttet opp til den individualistiske forbrukskulturen. Potensialet i kunsten er mye større. Jeg tror diskusjonen om signaturer og merkevarebygging viser et forsøk på å finne en ny vei og et nytt ståsted for å betrakte og være i verden. Om det gir noen mening?

A: Det gir klart mening i et globalt perspektiv, men jeg tror det også har mye for seg i det lokale, i byen. Gatekunst gjør byen mer interessant og mangfoldig, den gir ny mening og nytt liv til steder, og åpner opp for nye erfaringer som igjen kan endre måten vi tenker og opptrer på. Kunst kan være en måte å utfordre oss på hvordan vi forstår verden og ordner livene våre, og hvordan vi tenker om byen og det urbane.

J: Jeg er interessert i det samme; hvordan vi forholder oss til andre, påvirker hverandre og gir hverandres liv mening og verdi. Gatekunst kan nok spille en rolle her også.